Den første sang på fjellet

Den første sang på fjellet

Johan Falkberget
fra samlinga «Vers fra Ruglesjøen og andre dikt», 1964

Ti tusen år
før den første rune
ble risset inn
med lodden hand
i hulens kalde, våte vegg –
og sjelens lys falt på
den grove billedskrift,
som steg fram og vitnet
om den store evighet
– ti tusen år før dette
under skjedde,
lå breen kald og blå
på våre fjell.

Opp mot den røde sol,
som over isen sto,
veltet skodden tung og går.
Og vinden sang og sang
i den endeløse vinternatt
– men vindens sang på isen
var den første sang
på våre fjell.

Tusener av år
på ny ble målt
med ødsel hand
og tid og evighet.
Og den røde sol,
som inne på den kalde bre
med vinterskodden stred,
steg høgere dag for dag
og helte eld og lys
over isen ned.

Og den unge vår
sto nu ved breens fot
og øste med sin gullskål
regn og sol utover
nakne, gråe fjell.

Og Herren selv var nær
og signet sten og jord, –
og opp sto
lyng
og måså
hegg og bjørk
og ener –

Og sønnavinden sang i sol
innover fjell og li
vårens første morgensang.

I tusener av år
sto våre fjell
i vårens tegn.

Og fjell-loa sang,
rypa lo
og orren hyssa no,
og gauken gol
i sø og nol’.

Og en vårkveld satt i Vol’n
en solbrent finn
i renskinnsmudd og sang.
Han sang til varmen
og til solen!

Han sang om finnejenten
som i gullstas går
til kongens gård.
Og opp fra blåstren
skinnkledd jernbrenner
la på sprang
inn over mo og myr
og sang mot setervollen
i den lyse skog.
Og sangen kom igjen
med lur og bjølleklang
fra en liten enslig
seterkulle.

Og bersen som rala
med sekk og kagge
og va både trøtt og lei,
sang også av og te.
Å hoje mei!

Va bersen støl og stiv,
og kaggen rektut tung,
prøvde han å sønge, –
for da vart det liv!
Og bersen kjente seg
så sprek og ung.
Å, hoje mei!

Jeg hilser deg, du unge vår,
som reddet sangen hit
fra første gråe morgendis,
den sang i lyngen ved
den stålblå is!