Hilsen fra Arve Moen Bergset og Peter S. Szilvay

At flere hoder tenker bedre enn færre har vært et bærende prinsipp gjennom hele Vinterfestspill i Bergstadens 20-årige historie. Derfor ble kunstnerisk ledelse utvidet til et kunstnerisk råd i pionérårene – med fiolinist, kvedar og Oslo-Filhamoniker Arve Moen Bergset 1999-2001 og bratsjist og dirigent Peter S. Szilvayi 2002-2004 samt 2006. Disse to gjorde veldig mye mer enn å ‘råde’; de var strategisk tilstede i planlegging og programmering, bidro med sine kontakter og nettverk – og var bærende utøverkrefter på podiet sammen med Kjersti og Tor Espen disse årene. Her er noen av vinterfestspillminnene deres, og som vi ser: varme på tross av kuldegrader er et ledemotiv.

 

Minner fra de første Vinterfestspill i Bergstaden

Arve Moen Bergset

Foto: Studio E / Elena Garm

Så var dagen kommet. En marsdag i 1999 benket en trivelig gjeng med musikere seg sammen på toget, med kurs for Røros. Historiens første Vinterfestspill i Bergstaden skulle sparkes i gang dagen etter, og jeg så fram til dette med glede og spenning, både som musiker og som medlem av Kunstnerisk råd for festspillene.

Vel framme på Røros ble det litt tid til å se seg rundt før det hele begynte. Heldigvis for meg, siden jeg var her for første gang. Jeg visste jo at det skulle være noe utenom det vanlige, men ble likevel overrasket. At et sted kan være så lunt og varmt i tjue kuldegrader, tenkte jeg. Jeg gikk forresten ganske varsomt. Av to grunner. Fordi det var så mye vakkert å se på, naturligvis, men også for ikke å snuble. På Røros prioriteres nemlig sparkstøttingen; man strør ikke …

Litt seinere på ettermiddagen befant jeg meg så i det som på sett og vis er festspillets hovedscene, nemlig Bergstadens Ziir. Et smykke av en kirke, for anledningen pyntet med tusener av tulipaner! Og akustikken? God – ja, veldig god!

Nå ventet fire tettpakkede dager med blant annet spilling, konferansiervirksomhet og små møter med de andre i det kunstneriske rådet, Kjersti og Tor Espen. («Har vi kontroll på detaljene?») Vi tre hadde forresten en herlig blanding av gjøremål – alt fra å spille de store mestere til å besvare spørsmål om toalettets beliggenhet, og hvordan komme seg til den fantastiske festen hos styreleder Torgeir (Mjør Grimsrud) når man ikke kunne være med på kanefarten dit grunnet hesteallergi.

Dagene på Røros bød på høy intensitet. Det lenge planlagte skulle nå realiseres, og konserter man hadde øvd til i månedsvis ble unnagjort på halvannen time eller så. Følelsen av at livet er en direktesending er vel egentlig sjelden sterkere enn når man er med på å arrangere noe slikt.

Innimellom slagene ble det tid til noen hyggelige stunder på Kaffestuggu. Stedet ble et slags sosialt sentrum under festspillene. Her fikk man påfyll av energi – i form av mat og drikke og hyggelig prat med andre involverte.

Men først og fremst ga dagene som ventet mange fine musikalske opplevelser! Alle de dyktige utøverne som hadde takket ja til å komme, ga sitt beste, og sammen skapte vi et herlig første Vinterfestspill i Bergstaden.

I dag er det en glede å se at Vinterfestspillene er en sprek tjueåring. Jeg vil få gratulere med jubileet, og sender varme lykkeønskninger for de neste tjue år!

 

Rørospledd

Peter S. Szilvay

Det å få spille, dirigere og sitte i kunstnerisk råd for Vinterfestspill i Bergstaden har gitt meg vekt til virket og en vedvarende varme i sinnet.

Gode kolleger, naturen, reisene. Musikken, jo, så absolutt, det ligger i kortene! Og det sedvanlige pleddet. Alle festspillkunstnere fikk hvert sitt ullpledd etter siste nedstrøk, ja, det var et eget syn da vi alle steg av på Oslo S. etter endt Vinterfestspill med våre gusjegrønne, plommerøde eller oransje Rørospledd. Spredt for alle vinder skulle teppet liksom hylle oss inn i minnene om både de musikalske og de umusikalske møtene. Binde oss sammen. Symbolikken i teppet skjønte jeg først mange år senere.

Det ble heldigvis mye umusikalskhet også, som når to bratsjister og en fiolinist skulle kappkjøre mot Nilsenhjørnet med sparkstøtting nedover Kjerkgata etter å ha forsert hjørnet i Spell-Olaveien i 20 minus på hardpakket snø som fikk stein til å fremstå som babyhud. Snøføyk og blodsprut!, for som fiolinisten (Janne Söderblom, red. anm.) sa på raspende finlandssvensk: «Om jag tappar en finger kan jag dirigera i stället!» For vinne, det skulle han. Vi hadde ikke hjerte til å fortelle ham om Lasse Kjus’ hemmelige triks: «fett er fart» … Han beholdt både mage, seier og heldigvis også sin 3.-finger, den som senere vibrerte så fint i Richard Strauss’ sekstett fra operaen Capriccio.

I mine fire Rørospledd, med sin litt aparte kulør, bor det mange minner. Hver sin farge, hver sin programprofil, og veven like tett som kontrapunktikken i en Brahms-sekstett.

Foto: T. Løberg