Med cello som drivkraft og stemme

Øyvind het han og gråt da han ble født, men allerede da han fikk den første cello i sitt fang, smilte han.

Slik begynner Øyvind Gimse beskrivelsen av seg selv til årets Vinterfestspill i Bergstaden. Som kunstnerisk leder har han i ett år jobbet med å holde tak i den røde tråden som skal farge det spennende programmet i vinterbyen Røros mellom 18. og 21. mars.

Øyvind gjestet Vinterfestspill i Bergstaden første gang med Trondheimsolistene i 2003. Siden har han vært her flere ganger, og i fjor tok direktør for Vinterfestspill, Bjørn Nessjø, kontakt for å høre om Øyvind kunne tenke seg å være den nye kunstneriske lederen for festspillene.

Hva tenkte du da?
– Da tenkte jeg; yes!
Og hva tenker du nå?
– Nå tenker jeg; yes!

Håndplukket musikere

Nå er han i gang med en vei videre for Vinterfestspill i Bergstaden. Han lovpriser de suksessfulle rammene og konseptene som allerede er der, og det nysgjerrige og etablerte publikummet som er glad i arrangementet.

– Mitt grunnleggende ønske for Vinterfestspill er at flest mulig får ta del i dette, fordi jeg opplever så stor glede i det selv, og den gleden ønsker jeg å dele med alle.

Den kunstneriske lederen har håndplukket musikere som er glad i dette på samme måte som han selv.

– At det er ekte kjærlighet og glede over å spille og framføre musikk. Det er i samspillet, mellom musikere, musikken og publikum, det skjer noe.

Godt fornøyd med valget

Bjørn Nessjø har kjent Øyvind siden 1999, da de to møttes gjennom Trondheimsolistene.

– Vi samarbeider veldig godt, selv om vi ikke alltid er enige om alt og ett. Men, vi respekterer hverandre og har en bra dynamikk, sier Bjørn.

Han er godt fornøyd med valget av kunstnerisk leder, og roser Øyvind blant annet for å by på seg selv, og at han er så opptatt av samspillet mellom musikken og publikum.

– Øyvind har kunnskap nok og nettverk nok, og er smart nok til å skjønne hva Vinterfestspill er og hva vi trenger.

Celloen som stemme

Det var ikke gitt at Øyvind Gimse skulle bli musiker, eller spille cello. Selv om han og de to brødrene gikk i musikalsk barnehage, er han vokst opp i et realistmiljø og mener selv det nok hadde vært mer naturlig om han endte opp som oljeingeniør.

– Men jeg tok aldri et valg, jeg kom meg på en måte ikke unna. Jeg er av den oppfatning at jeg spiller cello fordi jeg ikke kan la være. Jeg må. Musikken er drivkraften og celloen er min stemme.

Et liv i musikken

Cellisten Øyvind er utdannet ved Norges musikkhøgskole og Hochschule für Musik und Darstellende Kunst i Wien, har gjestet flere orkestre som solocellist, spilt med verdenskjente musikere, vært kunstnerisk leder for Trondheimsolistene i mange år, og er førsteamanuensis ved Institutt for musikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Musikken og undervisningen har tatt han og celloen med på mange og store musikkopplevelser over store deler av verden. Livet som musiker betrakter han som alt fra fantastisk til kjempefrustrerende.

– Jeg hadde aldri holdt ut hvis jeg ikke hadde hatt det veldig gøy på jobb. Og dette er ikke bare en livsstil, jeg vil si det er et liv – i musikken. Jeg er så heldig at jeg kan leve av det, og da er jeg lykkelig.

Velgjører og oppvigler

For Øyvind sin del er opplevelsene som har brent seg fast, situasjoner der han selv og musikken har betydd noe for andre. En gang spilte han i 17. maitog på et barnehjem med foreldreløse, handikappede barn i Moldova.

– Da opplever man at musikken gir en glede som disse barna ikke har resten av året. Det kommer en voksen person frivillig og besøker de, som attpåtil vil gjøre noe for dem. Dette er barn som har et ekstremt behov for voksenkontakt og å bli sett. Da opplever man at musikken faktisk er veldig viktig.

Han har også, i sinne og frustrasjon, satt seg på grenseovergangen fra Ramallah til Jerusalem, pakket opp celloen og spilt Bach. Til høylytte protester fra israelske soldater, og stille samtykke og beundring fra palestinere som står som kveg i grensekøene.

– Når selv kontrollørene takket for musikken etterpå, selv om de egentlig prøvde å jage meg fordi jeg brøt noen regler, følte jeg at det jeg gjør betyr noe.

En cello med historie

Celloen Øyvind har spilt på i 40 år er ikke et hvilket som helst instrument. Det er en Francesco Goffriller (1735) utlånt fra Sparebankstiftelsen og Dextra Musica, og har tilhørt Jacqueline Dupre. Hun reiste verden rundt på 60-tallet og fikk en slags legendestatus fordi hun spilte i bare tolv år. Da satte en muskelsykdom en stopper for karrieren.

– Hun er for oss cellister et ikon, og var celloens superstjerne nummer én på sin tid. Å få et sånt instrument fra en sånn ikonisk cellist er veldig spesielt og det er en del ærefrykt rundt det.

Brenner for formidling

Vinterfestspills kunstneriske leder er levende opptatt av ekte og genuin formidling, og tror at alle, når de hører folk som virkelig mener det de driver med og som har kjærlighet til formidling, blir fanget uansett om det er favorittmusikken deres eller ikke.

– En del av drivkraften min er helt klart det å formidle. Det er kommunikasjonen som er det viktige, oss musikere imellom, men først og fremst kommunikasjonen med publikum.

Når Øyvind sitter på scenen med sin Francesco Goffriller-cello, og cellistikonet Jaqueline Dupre er med han i bakhodet, ser det ut som det er dette han er født til. Ansiktsuttrykkene er like levende som musikken og de eventuelle feilene er det kun trente ører som klarer å oppdage.

Det ser ut som du koser deg veldig når du spiller. Gjør du alltid det?
– Det er ikke alltid musikken jeg skal spille er min favorittmusikk, av og til kan jeg faktisk synes den er ganske stygg. Men, dette endrer seg i øvingsprosessen. Jo mer motstand musikken har og jo mer jeg jobber med den, desto nærmere forhold får jeg til den, og ender ofte opp med å virkelig like den. Sånn er det vel egentlig med mye her i livet.