Slik starter fortellingen om det som 170 år senere er blitt til en slags rød tråd for det kunstneriske programmet til Vinterfestspill i Bergstaden 2025.

Kunstnerisk leder, 28 år gamle Sonoko Miriam Welde, har satt sammen et program som på ulike vis kan knyttes til tema for den gaven Joseph Joachim fikk fra sine komponistvenner i 1853.

Kunstnerisk leder for Vinterfestspill i Bergstaden, Sonoko Miriam Welde. Foto: Nadia Norskott

F-A-E-sonaten

«F.A.E.: I påvente av ankomsten til deres høyt aktede og elskede venn, Joseph Joachim, skrev R.S., J.B., A.D. denne sonaten.» stod det altså på partituret. I dag kjenner vi dette verket som nettopp «F-A-E-sonaten».

Sonaten var Schumanns idé, som en gave og hyllest til fiolinisten Joseph Joachim, som de tre komponistene Schumann, Dietrich og Brahms nylig hadde blitt venner med. Den 22 år gamle Joachim hadde akkurat tatt til seg det tyske mottoet «Frei aber einsam» (fri, men ensom) og gjort det til sitt personlige livsmotto.

«Frei aber einsam» ble altså til «F-A-E». Gjennom stykket benyttes tonene F, A og E i ulike musikalske motiver. Mest gjenkjennbart er det i den langsomme satsen, komponert av Schumann hvor de første tre tonene i melodien er nettopp F, A og E, i den rekkefølgen.

Johannes Brahms

Johannes Brahms, to år yngre enn Joachim, gjorde også mottoet «frei aber einsam» til sitt eget. Han anvendte flere varianter av F-A-E-motivet i mange viktige verk. I 1888, 35 år etter F-A-E-sonaten, skrev Brahms i et brev til sin venn Joachim: «For meg har f. a. e. forblitt et symbol, og jeg kan vel, til tross for alt, velsigne det.»

Johannes Brahms (1833-1897) og Joseph Joachim (1831-1907)

Johannes Brahms søkte ensomhet for å finne frihet i musikken og i komposisjonen. Gang på gang gjorde han det klart for vennene sine at han ønsket å leve helt for musikken, og ble til det siste tro mot seg selv, sin identitet og sin kunstneriske frihet. Han avviste enhver vei preget av trender og moter som kunne ha innskrenket uavhengigheten hans.

Brahms, som var svært tilbakeholden når det gjaldt sine personlige følelser, beskrev seg selv som melankolsk. I et brev til dirigenten Lachner skrev han en gang: «Jeg er, etter hvert, en sterkt melankolsk person … svarte vinger flagrer stadig over oss.»

Den tyske pianisten Matthias Kirschnereit utga i 2017 albumet «Frei aber einsam». I den sammenhengen uttalte han: «Kanskje kan vi hente noe fra Brahms også i dag? En tanke om at vi trenger å fokusere, ta en pause og spørre oss selv hvor vi vil. Kanskje trenger man også ensomhet i ordets mest positive forstand for å kunne gjøre det?»

Å dyrke ensomheten

Også i Norge har vi kunstnere som har satt ord på å søke ensomheten for å kunne arbeide med kunsten.

– Jeg dyrket jo nesten ensomheten i den grad at jeg fikk angst, uttalte en gang pianoesset Leif Ove Andsnes.

På NRK-programmet LINDMO fortalte Andsnes om det å gå fra å være singel og uavhengig til å få familie og bli far.

– Jeg var god til helt andre ting. Jeg var ikke god til å forestille meg den type liv, sier Andsnes

Anyone can whistle

En mester på sine områder, men likevel redd for mye av det andre ser på som «hverdagslig». Her ser vi kanskje en kobling til en av kunstnerisk leder Sonoko Miriam Welde sine absolutte favorittsanger: Stephen Sondheims «Anyone can whistle».

En enkel, søt og vond sang. Her betyr frihet noe annet enn hos Joseph Joachim. Her er det et menneske som får til alt mulig stort og vanskelig. Men som ikke mestrer de vanlige tingene som alle andre kan, som å plystre – det å være fri.

Anyone can whistle
That’s what they say — Easy
Anyone can whistle
Any old day — Easy



It’s all so simple
Relax, let go, let fly
So someone tell me why
Can’t I?



I can dance a tango
I can read Greek — Easy
I can slay a dragon
Any old week — Easy



What’s hard is simple
What’s natural comes hard
Maybe you could show me
How to let go
Lower my guard
Learn to be free
Maybe if you whistle
Whistle for me

Stephen Sondheim

Stephen Sondheim (1930-2021) skrev mange musikaler om kunstnerskikkelser som ikke fikk til en god balanse mellom kunsten og privatliv. Musikalen «Company» (1970) handler om Bobby som vil være fri og ikke binde seg til en annen person. Stykket inneholder mange både humoristiske og rørende skildringer om gifte par. Dette skrev Sondheim før han hadde vært i sitt første seriøse forhold, noe som skjedde da han var i 50-årene.

I løpet av Being Alive, som kommer helt på slutten av musikalen, blir…

«Someone to hold you too close
Someone to hurt you too deep
Someone to sit in your chair
To ruin your sleep»

til…

«Somebody hold me too close
Somebody hurt me too deep
Somebody sit in my chair
And ruin my sleep
And make me aware
Of being alive, being alive»

Stephen Sondheim. Foto The New York Times

Et av Sondheims viktigste verk er «Sunday in the park with George» (1984). Musikalen handler om billedkunstneren Georges Seurat (1859-1891) og utfordringene som følger med å skape noe nytt. Hans intense fokus på kunsten, og behovet for å «fullføre hatten» (Finishing The Hat) går utover forholdet med kjæresten Dot, som føler seg oversett og etter hvert forlater ham.

Yes, she looks for me – good.
Let her look for me to tell me why she left me-
As I always knew she would.
I had thought she understood.
They have never understood,
And no reason that they should.
But if anybody could…

Finishing the hat,
How you have to finish the hat.
How you watch the rest of the world
From a window
While you finish the hat

«Evening Primrose» (1966) handler om Charles, en poet som har isolert seg fra verden og bestemt seg for å bo i et varehus for å fokusere på poesien. Der møter han Ella som mot sin vilje bor der fordi hun er med i et hemmelig samfunn. Hun har hittil ikke turt å forlate varehuset, men uttrykker sitt ønske om å flykte sammen med Charles i Take Me To The World. Først nøler han med å forlate sitt nye liv, men han innser at «Jeg elsker deg mer enn poesi».

I musikalen «Sweeney Todd» (1979) synges Not While I’m Around av en ung gutt som uttrykker sin lojalitet og kjærlighet til en som har tatt ham inn etter at han var hjemløs. «Nothing’s gonna harm you, not while I’m around…» Her går man fra ensomheten til det å ta vare på hverandre.

Sondheim var 91 år gammel da han døde i 2021. Han var i et lykkelig forhold og var høyt elsket av venner og kolleger. Sondheim går inn i historien som en generøs kunstner, et nært medmenneske som ønsket å dele og å være en del av et større fellesskap. Den som måtte være nysgjerrig på denne siden av Stephen Sondheim kan oppsøke Instagram-kontoen «sondheimletters».

Send In the Clowns

«Send In the Clowns» er skrevet til «A Little Night Music» (1973) en tilpasning av Ingmar Bergmans film Smiles of a Summer Night fra 1955.

Noen år før stykket begynner, var Desirée en ung, attraktiv skuespillerinne, hvis lidenskaper var teater og romantikk. Hun levde dramatisk, svevende fra mann til mann. Desirée reflekterer over ironiene og skuffelsene i livet sitt. Blant annet ser hun tilbake på en affære flere år tidligere med advokaten Fredrik, som var dypt forelsket i henne, men hvis frierier hun avslo. Når hun møter ham igjen etter så lang tid, innser hun at hun er forelsket i ham og endelig klar til å gifte seg med ham, men nå er det han som avviser henne.

I kjernen utforsker «Send In the Clowns» temaer som anger, tapte muligheter og kjærlighetens kompleksiteter. Teksten dykker ned i livets bittersøte øyeblikk når vi ser tilbake og innser sjansene vi ikke tok og forholdene vi lot glippe.

Og med det er vi kanskje tilbake til Joseph Joachim gave fra sine musikkvenner i 1853 og hans livsmotto: Frei aber einsam. Fri, men ensom.

Sissel Kyrkjebø synger Stephen Sondheim under Vinterfestspill i Bergstaden 2025. Foto: Kristin Saastad