Åpningshilsen på Vinterfestspill i Bergstaden 2023

Mitt første møte med Vinterfestspill i Bergstaden var som konkurrent – arg konkurrent. Gjennom et sammenfall av tilfeldigheter var jeg blitt festivalsjef for de relativt nystartede Vinterspillene på Lillehammer. Dette var ett av de berømmelig etterbruksprosjektene i kjølvannet av vinterolympiaden, og her var det stortromme og høy profil som gjaldt. Så nådde ryktet oss om Røros, at de hadde startet sin egen festival, og tilogmed navngitt den tett opptil vår. Nåvel, de fikk holde på. Og det gjorde de. Etter et par år var det ikke tvil: Lillehammer måtte strekke våpen. Dette stillfarende vårblotet der oppe på snaufjellet hadde funnet den rette formelen. De hadde knekket koden. Det gjorde ikke vi.

Jeg skal innrømme at det har plaget meg litt, dette – i min videre ferd på andre felter i vårt kulturliv. Hva var formelen de hadde funnet? Det handlet om utøvere og navn, men ikke nødvendigvis store navn. Det handlet om åsted, men vel ikke akkurat verdens navle? Det handlet kanskje om den såkalte timingen – både at Røros trådte inn vinterfestivalarenaen da kulturpolitikerne hørte på det øret, men kanskje aller mest: plassering i kalenderen, i disse sene marsdagene?

Med tanke på det siste, var det kanskje en utdypende forklaring å hente hos grekerne, i alle kulturfestivalers mor, Dionysosfestivalen i Aten. Den fant nettopp sted i disse dager – i det som dere har vært så fremmelige, ja, frekke, å ta patent på ved å kalle det den femte årstid!

Men er det andre fellestrekk med grekerne?

Vel, det gikk ikke akkurat stille for seg der nede den gangen. Festivalen ble bl a innledet med et opptog der byens borgere fylket seg bak en enorm fallos til fruktbarhetsgudens ære – dét er det ingen som har meldt noe om her fra Røros. På den annen side: det er kanskje en idé å tygge på? Så er det også slik at i Athen ble alle byens borgere gitt kompensasjon for tapt arbeids- og næringsinntekt gjennom de fire dagene det varte – er det noe som også gjelder her? I så fall ville det forklare mye – en innlysende suksessformel!

Det er jo vittig, selvsagt, og det norsk kommunestyret som bega seg inn på noe slikt, ville vel bli kollektivt tvangsinnlagt – til tross for altså at modellen er fra demokratiets vugge. Men det er nettopp demokrati-idealet som forteller oss noe: Dionysosfestivalen var ikke noe markedsføringsprosjekt. Det handlet ikke om konkurranse med nabostater. Det var en nokså rendyrket stedegen begivenhet, drevet av øvrighet, entusiaster og artister i skjønn forening. Og det handlet om alle skulle ta del, dvs: å samle befolkningen om musikk, drama, dans og lyrikk som kunne gjøre dette unike bysamfunnet til et, ja, både frodigere og friere sted. Det handlet rett og slett om det vi i dag kaller kulturbygging, om prestasjoner og opplevelser som kunne gjøre egen felleskultur rikere.

Og begynner ikke dette å ligne på den begivenheten vi alle her nå er forventningsfullt på vei inn i?

Jeg syns det. Det gjør det også mindre sårt å ha blitt stilt så grundig i skyggen som Lillehammer ble den gangen for snart 20 år siden.

Hvilken felleskultur er det så vi snakker om her – i denne unike byen, i Bergstaden? Det lar seg jo enkelt angi ved å snakke om verdensarvstatusen, selvsagt. For min del er det en annen inngang som forteller meg mer.

Det er jo i musikken den rene skjønnheten finnes – det er det lett å enes om på en festival som dette. Men ord er også vakre, og gjennom det meste av denne festivalens leveår har ganske riktig ordene vært tilstått en særlig plass. I programheftet for de første Vinterfestspillene i 1999 ble et motto angitt i form av et svensk sitat: «Uppdrag: At vara där man är.» Med så enkle ord ble det anslått en tone, som, så vidt jeg kan forstå, har fått klinge rent og klart siden da. Dette er jo faktisk en livsholdning som de greske tragediedikterne også hadde kunnet kjenne seg igjen i – ja, kanskje tilogmed ville mene de selv hadde formulert. Men sier det ikke først og fremst noe om «bystaten» Røros – enten det gjelder tilflyttede eller innfødte? Har jeg rett i at det er en – hva skal jeg si – en lavmælt selvfølgelighet over tilhørigheten her i byen, som gjør at en festival – av ypperste kvalitet – preges av en helt egen inderlighet i alt den byr på, med få om noen innslag av bravura? Ja, slik at selv når Berlinfilharmonikerne kommer hit, så blir det en, ja, en intim opplevelse?

I denne ånd er mitt lille festivalbidrag følgende historie:

Noen mil utenfor Moskva ligger klosterbyen Sergeijev Posad. Den er et åndelig sentrum for den russisk-ortodokse kirken, og bak den innerste klostermuren ligger det jeg forstod var det eldste kapellet, et arnested for russiske troende – lite og unnselig og i sterk kontrast til de mange overdådige, løkkuppelkledte kirkehusene omkring. Her var det alltid en messe, ble jeg fortalt, og alltid fullt.

Dét betydde at det også alltid var musikk.

Og den ble besørget av et lite kor av hverdagskledte kvinner, oppstilt på et trappepodium i et hjørne.

Etter å ha lyttet til dette koret en stund, oppdaget jeg at det av og til skjedde en utskiftning av sangere – noen gikk og nye kom til. Da jeg spurte meg for, fikk jeg vite at, jo, dette var kvinner fra byen som sang på omgang, når de hadde tid og så lenge de hadde anledning.

Det var slik det måtte være, ble jeg forklart, om det skulle bli musikk til messen.
Slik ble det sunget døgnet rundt.

Og slik hadde det vært sunget i dette kapellet gjennom århundrer – uten opphold!

Det er så det ikke helt lar seg fatte. Det er kanskje ikke engang sant. Var atenerne kommet på denne idéen, vet jeg sannelig ikke hvilken vei utviklingen av deres kultur kunne tatt!

Kultur er noe som blir til på sitt sted, i et ønske om, et behov for, å finne sammen og skape noe felles, om å ta rede på hvor vi kommer fra og hvor i tiden vi hører hjemme, og å yte vårt til at det som skal følge blir som det skal.

Som årviss begivenhet strekker ikke Vinterfestspillene seg like langt tilbake i tid som kvinnekoret i Sergeijev Posad, til tross for dype røtter og rikt historisk jordsmonn. Men på sin måte er den et like vakkert fenomen. Og like viktig.

Tvi-tvi med samvær og samspill gjennom årets festival!

Røros kirke
torsdag 16. mars 2023
Tom Remlov