HILSEN: Are Sandbakken; TIDLØS KVALITET

Are Sandbakken er bratsjist og professor i kammermusikk ved Norges musikkhøgskole. Han var medgrunnlegger og medlem av Oslo Strykekvartett i 25 år og har besøkt Vinterfestspill i Bergstaden som kunstner hele seks ganger! Her reflekterer han over sine erfaringer med ViB i to ulike tidsperspektiver – 2008 og 2018:

Tidløs kvalitet:

Tid er et underlig fenomen. Som regel fyker den avgårde og oppfører seg nesten som en fiende. Men noen ganger bremser den, går langsommere, stanser til og med helt opp. Den tar oss i sin favn og tilbyr oss en omsorg av unik kvalitet. Disse tidløse øyeblikkene oppstår gjerne i møtet mellom varme mennesker. Eller i møtet med stor kunst. Eller i møtet med praktfull natur. I Røros forenes disse tre og en egen atmosfære oppstår. Ti år er gått siden følgende tekst så dagens lys. Når jeg nå leser den, dukker alle de varme følelsene, den store gleden og de praktfulle minnene opp igjen. 

Bergtatt av Vinterfestspill (2008, utdr.)

«Toget snirklet seg oppover dalen. Utenfor vinduet bredte det seg ut et vakkert vinterlandskap, kulden sto å lese i de klare fargene. I det fjerne begynte fjelltoppene å dukke frem. Vi nærmet oss Røros, var på vei mot de første vinterfestspillene og skulle få oppleve Bergstaden for første gang. Jeg må innrømme at forventningene ikke var særlig høye til dette nye festspillinitiativet. Vi kjente riktignok Tor Espen Aspaas som en meget dyktig musiker, og det var hyggelig at han ville ha oss med opp til sine hjemtrakter, men hva kunne man vel håpe på der øverst i dalen hvor fjellene er eneste nabo. På stasjonen ble vi tatt vel imot av Aud Selboe, og det skulle vise seg at hun virkelig hadde godt grep om organiseringen. Første inntrykket av Røros’ gamle trebebyggelse var slående, her finnes knapt et betongbygg fra vår egen tid. Det slo meg at rammen rundt klassiske kammerkonserter vel ikke kunne bli særlig bedre.

Mot kvelden ventet oss en overraskelse. Da ble vi tatt med på kanefart gjennom Bergstaden opp til Mjørvollen hvor Anne og Torgeir Mjør Grimsrud ventet oss. Dette første møte med Torgeir gjorde inntrykk, han er en av musikkens velyndere fra næringslivet, og av dem finnes det ikke for mange her til lands. Det ble en lystig buffé der oppe og etter et par glass (jeg tror ikke det var Farris) delte Torgeir sine tanker med oss om hvilke ambisjoner han hadde for festivalen og her manglet det så visst ikke på evne til tenke stort.

Så kom dagen for åpningskonserten og vi fikk slippe inn i kirken for å øve en strykekvartett av Haydn. Hvilken utrolig atmosfære møtte oss ikke der inne i dette praktfulle kirkerommet. På åpningskonserten var det mange hundre tilhørere, og fulle hus skulle det bli videre under festivalen. Dagen etter spilte vi i klesbutikken Lillunn, den første i serien av Kammers-kommers. Dette var noe helt nytt for oss, her strøk man buer rett i tepper og ullskjerf, og lyden fra instrumentene ble dempet nesten før de hadde rukket å klinge. Men denne nærkontakten med tilhørerne var veldig inspirerende og teppene og ullskjerfene vi fikk i gave har siden varmet godt, bokstavelig talt. For oss i Oslo Strykekvartett var opplevelsen i klesbutikken faktisk med på å sette oss i gang med å utvikle et eget “light-repertoar”. Anført av vår cellist, Øystein, som arrangør, skulle vi komme til å gjøre mye ut av dette i årene som fulgte.

I kapellet spilte vi Schuberts store C-dur kvintett med Kjersti Rydsaa, denne flotte kammermusikeren som i alle år har vært aktivt med i den kunstneriske ledelsen. Under konserten opptrådte også Minken Fosheim. Hun leste dikt av Tranströmer og det slo meg at kombinasjonen av lyrikk og musikk er med på å gi festivalen et særpreg. (…) Etter avslutningskonserten var det festmåltid og tilfeldighetene sørget for at jeg fikk sitte ved siden av Elisabeth Matheson. Det ble en svært inspirerende samtale og Elisabeth betrodde meg at det var i en slik stemning som i Vinterfestspillene, hvor musikk og diktning inngår i sammenheng, at hun tør å utfolde hele følelsesregisteret under diktlesningen. Det interessante er at Lars Andreas Larssen og Anne Marit Jacobsen sa noe liknende da de fire år senere opptrådte under festivalen. Som musikere er det alltid stas å bli invitert til en ny festival, men den virkelige anerkjennelsen ligger i å bli reengasjert. Vi ble derfor glade da meldingen kom om at vi var ønsket tilbake allerede året etter. Dette året var Dronning Sonja tilstede under åpningskonserten. Man kunne vel ane en viss spenningsøkning hos festivalledelsen, selv om alle bevarte roen på beundringsverdig vis. Denne festivalen ble minst like god som den første. Under mine vandringer gjennom byens snødekte gater til og fra konsertstedene begynte jeg å fundere over hva som gjør denne festivalen så god. En ting er, som nevnt, innslagene av lyrikk mellom all den gode kammermusikken. Av stor betydning er også nærværet av folkemusikk. I tillegg må nevnes at konsertprogrammet under vinterfestspillene blir presentert før de spilles ved at en av de kunstneriske lederne forteller litt om komponisten eller hvert enkelt stykke. Det bidrar til å skape kontakt med publikum.

I 2003 gjestet vi Røros for tredje gang og nå hadde festivalen med noe nytt, nemlig en festivalkomponist. Dette året var det Bjørn Kruse, og vi hadde gleden av å urfremføre et av hans verk. I tillegg var Karin Køltzow der med bildeutstilling og med egne tekster som setter kunsten inn i et veldig flott perspektiv. Dette ble også til et meget hyggelig personlig bekjentskap. I det hele tatt knyttes det svært verdifulle bånd under slike festivaler. Og i motsetning til en del andre festspill som fokuserer mest på hvilke verdensnavn man har klart å få tak i, blir alle kunstnerne i Vinterfestspill i Bergstaden behandlet likt. Dette skaper en god fellesskapsfølelse! Under avslutningskonserten i 2003 sang Håkan Hagegård utdrag fra Parsifal av Wagner. Han sang så vi glemte hvor vi var, han sang så samtlige hår på kroppen reiste seg. Og dermed forlot vi Bergstaden, igjen stinne av inntrykk.

Nå er vi tilbake og stiller oss i gratulantenes rekker. Vi er imponert og takknemlige over hva Tor Espen, Kjersti og hele staben har skapt her på Røros og vi er glade for at vi kan få feire 10-årsjubileet sammen med dere alle.

Og nå er altså ti nye år gått, ti år med utvikling og vekst.

I 2014 fikk jeg igjen være med og spille kammermusikk med medlemmer av Berlin-filharmonien under festivalen. Ikke visste jeg da at dette skulle bli opptakten til det som skjedde to år senere, da hele orkestret dukket opp og spilte en uforglemmelig konsert i serien av TV-overførte Europakonserter. Aldri har jeg opplevd en slik kvalitet og atmosfære på norsk jord. Det slo meg at det er nettopp på Røros at dette kan skje; at det er i møte mellom varme mennesker, omkranset av praktfull natur, at stor kunst med en slik atmosfære kan få oppstå. At tiden igjen kan stanse opp og ta oss i sin favn. Det er derfor vi elsker denne festivalen.


Are Sandbakken

 

Foto: aresandbakken.no