ARTIKKEL: Randi Wenche Haugen

Randi Wenche Haugen, erfaren P2 journalist og tidligere direktør for Olavsfestdagene, deler sine erfaringer knyttet til festivalenes samfunnsfunksjon.

 

Festival som samfunnsutvikler

Randi Wenche Haugen, Formidlingssjef NTNU Vitenskapsmuseet.

Som nysgjerrig kulturjournalist i NRK P2 dro jeg til Røros i mars år 2000 med båndopptager, bobleklær og en porsjon skepsis til ryktene jeg hadde fanget opp: Kammermusikkfestival i snøfonnene på Rørosvidda i 30 minusgrader? Bare tanken på skjøre strykeinstrumenter i den tørre beinkulda burde jo være nok til å få musikere til å forbli i urbane konsertsaler. I Norge hadde vi på denne tiden allerede noen kammermusikkfestivaler i byer som Oslo, Risør og Stavanger, men de var selvsagt lagt til den gjestmilde årstid sommeren. Hvordan kunne dette være mulig?

Frostmønstrene snodde seg oppetter alle husvegger og vinduer da jeg med knirkende skritt gikk for å finne festspillkontoret i Røros sentrum. Følte jeg vandret inni Harald Sohlbergs malerier, og i et av de vakreste husene møtte jeg Aud Selboe – dette var hennes og maleren Olav Dilles hjem. Men samtidig rommet huset festspillkontor, øvingsplass, overnatting, spiseplass og mottagelsesarena med garderobe for festivalens sosiale sammenkomster. Gjestfriheten holdt like høyt temperaturtall som ute, bare med motsatt fortegn! Jeg skjønte raskt at dette var topp kvalitet og et unikt konsept. Det jeg møtte, skulle vise seg å være oppskriften på hvordan hele festivalen var skrudd sammen. En egen legering av engasjerte og visjonære ildsjeler, topp kunstnerisk ledelse, strategisk mot og unike evner til å bygge relasjoner

Fiolinist Arve Tellefsen møtte jeg på vei ut av et 1700-tallshus balanserende i snøen med felekasse og 1-årig datter. Hva han gjorde der midt uti løssnøen? Det var huset Arve og familien bodde i mens han var deltager på festivalen. Det viste seg at mange huseiere hadde flyttet ut og overlatt sine fantastiske og unike kulturskatter til festivalens artister. Der kunne de bo, sove, spise og øve i fred og ro. Slik reduserte festivalen kostnader, og for artistene var dette magiske opplevelser – klisslike hotellrom hadde de sett mer enn nok av.

Vinterfestspillenes suksess er først og fremst fundamentert på sitt enkle, men like geniale budskap om å «spre musikkglede og musikkinteresse blant så vel publikum som musikere».  Måten dette gjennomføres på, er blitt festivalens særegne signatur. Og her har grunnleggerne pianist Tor Espen Aspaas og cellist Kjersti Rydsaa stor ære for konseptet, programmering og en levende formidling det går gjetord om langt utenfor Norges grenser. De har truffet et økende publikum i hjertet gjennom 20 år.

Den norske dugnaden er ikke død. Den kan på sitt beste, som få andre aktiviteter, skape betydningsfulle ringer i vannet. Vinterfestspillene knyttet til seg en stor gruppe frivillige vi som publikum, møter på alle arenaer og konserter. De jobber både bak og foran scenen, ønsker velkommen, viser oss til rette, fikser og ordner alle tenkelige behov med et gjestfritt smil.  Felles aktivitet mot felles mål gir sosiale møteplasser hvor folk kan ta i bruk hele sin skala av kunnskap og erfaring. Føles aktiviteten meningsfull for deltagerne, finner de også motivasjon, trivsel og samhold. Alle høster mer enn de gir og opplever eierskap til festivalen. Det å kunne bidra og bli sett av andre og til og med få anerkjennelse, skaper glede og vennskap. På denne måten bidrar Vinterfestspillene til å gi folk både tilhørighet og stolthet over hva Røros er og kan by på. Festivalens suksess er også belønning til alle frivillige som har lagt ned timer og uker av innsats på alle tenkelige måter. Forskning viser at oppfyllelse av disse mekanismene er noen av de viktigste kriteriene for at folk skal unngå vår tids største sosiale utfordring: ensomhet.

Etter mitt første besøk var jeg ikke i tvil om at jeg hadde funnet en perle av en unik festival så godt organisert og med så høy og interessant kunstnerisk profil at jeg meldte med store bokstaver tilbake til NRK – neste år må vi gjøre konsertopptak for sending i NRK P2. Og slik ble det. Jeg besøkte festivalen som anmelder og kritiker for NRK P2 i 8 år og har siden vært fast gjest. Vinterfestspill i Bergstaden har vært med på å sette kunstnerisk festivalstandard i Norge.

Hvem ville for 20 år siden trodd at Berlin filharmonikerne i 2016 skulle komme til Røros for å spille sin årlige Europakonsert som kringkastes over hele verden?  Slikt skjer ikke uten systematisk bygging av topp kunstnerisk kvalitet over lang tid. Men dette er ikke nok, også bygging av allianser med samfunnsaktører lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt må til for å komme i en slik posisjon. Limet i dette byggverket er satt sammen av ypperste kunstnerisk kvalitet, tillit og troverdighet. Elever i musikkskolene kom tidlig med og etter hvert er det satset stort på unge talenter med mesterklasser og program som Konstknekt – Kavlifondets og Vinterfestspill i Bergstadens Orkesterakademi på høyeste nivå. Å bygge på denne måten gjør at kunnskap og kompetanse blir igjen lokalt og utvikler forbilder i nye nettverk.

Å få med de riktige folkene, de riktige partnerne og sponsorene er aldri lett. Det finnes bare krevende penger der ute. Røros har klart dette på flere felt som mat, bygningskultur, kulturminnevern, kunst og kultur. Røros har skapt et kulturelt jordsmonn som det gror i – en selvforståelse og identitet som gir stor verdi for enkeltmennesker og samfunn. Denne dype kulturforståelsen har også skapt Vinterfestspill i Bergstaden. Hvert år møter Røros kirke oss i kulda med tusen fargerike tulipaner i magisk lyssetting og strålende musikk – dette er den femte årstid og et syn en aldri glemmer.

Gratulerer med 20-årsjubileum!

Hilsen Randi Wenche