Røros kirke: Foto: Form til fjells.
Røros kirke: Foto: Form til fjells.

Hilsen: François Laurent

François Laurent er hovedkritiker i Frankrikes ledende tidsskrift for klassisk musikk, Diapason, og besøkte Vinterfestspill i Bergstaden første gang i 2002. Det endte med glødende omtale og magasinets toppscore: fem stemmegafler! Her deler Laurent minner fra sine ViB-besøk. (Norsk oversettelse nederst.)

Je ne sais pas pour ceux qui vivent tout près, mais quand on vient de loin (de Paris, en l’occurrence), on ne repart pas du Festival d’hiver de Røros sans verser quelques larmes. Une larme en embrassant une dernière fois du regard cette bourgade minière aux vieilles maisonnettes en bois, en repensant à ce cimetière traversé de nuit en rentrant du concert, où les morts semblent dormir sous un épais édredon de neige, étincelant sous les rayons de la lune (vision magique !), une autre larme pour cette église fleurie d’une incroyable quantité de tulipes pour la circonstance, et qui est aussi un émerveillement pour les oreilles. N’oublions pas une larme pour les surprises que réservent les petits concerts-minutes qui vous invitent ici au musée pour entendre du violon Hardanger, là dans une salle pourvue d’une scène où défilent des numéros à la demande, et même, dans un magasin transformé en mini-salon de concert, où un quatuor à cordes jouera du PDQ Bach !

Défilent ensuite à votre esprit tous les autres moments de musique partagés, et pour certains d’une encre à peine sèche (cette cantate de Marcus Paus défendue en 2002 par une épatante Eleonore Marguerre : quel souvenir !). Ah ! cette église de Røros qui résonne, vibre, avant de se réchauffer aux bruits des applaudissements, musique payant de retour celle que l’on vient d’entendre… Et ces visages qui s’impriment, de jour en jour durant le festival, et d’année en année quand on a la chance de revenir, comme autant de visages amis. Je songe d’abord ici à Tor Espen Aspaas, l’« enfant du pays » qui m’a stupéfait lors de ma première venue par sa connaissance de la littérature française… et conquis par le talent avec lequel il joue la musique de Paul Dukas. Si Leif Ove Andsnes était déjà un nom admiré, c’est là que nous avons entendu la première fois Henning Kraggerud, et découvert la musique de Geirr Tveitt. Une pensée pour les patrons et les responsables du festival, dont l’accueil chaleureux, les attentions multiples, les paroles d’amitié prodiguées par Aud et Kari, se gravent dans notre mémoire. Et pour ces « voisins de banc » avec lesquels le dialogue s’est engagé, noué, voire renoué à quelques années d’intervalle. Avec un docteur et sa femme professeur de français, avec une plasticienne impliquée dans la vie culturelle d’Oslo et son époux d’ascendance française, ou bien avec une collègue journaliste très au fait de la chose musicale norvégienne – que de belles et riches rencontres.

Au fur et à mesure que s’additionnent tous ces paysages, tous ces instants de partage, tous ces visages souriants, les larmes coulent, de joie, d’émotion. Et, avec le froid, voici qu’elles forment des cristaux. Des petits flocons. Ce serait donc cela le secret de cet endroit ? Du bonheur et de la mélancolie mélangés pour former ce beau tapis de neige ?

Joyeux anniversaire et longue vie, cher Festival d’hiver de Røros !


Jeg vet ikke om det samme gjelder de fastboende og kortreiste, men når man kommer langveisfra (fra Paris, i mitt tilfelle), reiser man ikke fra Vinterfestspill i Bergstaden uten å felle noen tårer. Én tåre ved avskjedsblikket over gruvebyen med sine gamle, små trehus, og én ved å gjenkalle synet av kirkegården etter sene konserter: gravstedene hvor de døde liksom sover under dundyner av snø, glitrende i månelyset (for et magisk syn!). Og så, enda en tåre for kirken, pyntet med en ufattelig mengde tulipaner for anledningen og et rent vidunder for ørene. Jeg glemmer heller ikke gledestårene fremkalt av overraskelsene gitt oss under de mange småkonsertene som inviterte til å høre hardangerfele i museet, med et provisorisk podium hvor ønsker fra publikum ble oppfylt i tur og orden, og til og med i en butikk forvandlet til mini-konsertsalong hvor en strykekvartett spilte P.D.Q. Bach!

Så følger alle erindringene om andre musikkopplevelser; enkelte basert på noter hvor blekket knapt var tørt. (Marcus Paus’ kantate urframført i 2002 med en glitrende Eleonore Marguerre i en sentral rolle: for et minne!) Å!, denne Røros-kirken som klinger med, vibrerer og dirrer før den igjen drønner av applaus: en slags musikk i seg selv, til takk for hva man nettopp har hørt… Og disse ansiktene som brenner seg fast i hukommelsen, mer og mer, dag for dag under festivalen (eller år for år, dersom man er så heldig å kunne komme tilbake), som blir gode venners ansikter. Først tenker jeg da på Tor Espen Aspaas, «stedets egen», som forbløffet meg med sin kjennskap til fransk litteratur … og vant meg fullstendig over med sine Paul Dukas-fremføringer. Om Leif Ove Andsnes allerede var et kjent og beundret navn, var det her jeg først hørte Henning Kraggerud og oppdaget Geirr Tveitts musikk. Tankene går også til festspillets beskyttere og ansvarlige, den varme mottagelsen, omtanken, de vennlige ordene Aud og Kari overøser oss med, alt er uutslettelig brent inn i hukommelsen. Det samme gjelder «kirkebenk-naboene» man kommer i prat med, og stadig fornyer og fortsetter samtalene med, selv med års mellomrom. Nydelige, berikende møter med en lege gift med en fransklærer; en billedkunstner med ektemann av fransk avstamning, sentralt plassert i Oslos kulturliv; med en journalistkollega med full oversikt over norsk musikkliv – for å nevne noen.

Etter hvert går de opp i en høyere enhet, alle disse landskapene, alle disse felles opplevelsene, alle disse smilende ansiktene, og da renner tårene, av glede, av bevegelse. I kulda omdannes de til krystaller, til snøfnugg. Er dette da kanskje stedets hemmelighet? At glede og melankoli veves sammen til et vakkert snøteppe?

Gratulerer med dagen og lenge leve, kjære Vinterfestspill i Bergstaden!