God kveld, mine damer og herrer, og hjertelig velkommen til åpningskonserten for årets Vinterfestspill i Bergstaden!

Mitt navn er Walter Küssner. Jeg er bratsjist og styremedlem i Berlinerfilharmonikerne – og en stor beundrer av både Røros og denne festivalen.

Min kjærlighet til Røros begynte for nesten nøyaktig ti år siden, da Berlinerfilharmonikerne, under ledelse av Sir Simon Rattle, holdt sin Europakonsert her i denne fantastiske kirken. Inntil da, som mange av mine kolleger, hadde jeg egentlig ingen klar forestilling om dette stedet. Opplevelsen vi fikk her var overveldende: kirken, akustikken, skjønnheten i byen. Men mest av alt var det menneskenes varme som gjorde inntrykk på meg.

Tenk dere dette: samme dag som vi ankom, var det landsomfattende streik blant hotellansatte – vanligvis et mareritt. Men ikke her på Røros. Lokalsamfunnet stilte opp, tok ansvar for renhold, servering og transport. Det var en uforglemmelig opplevelse.

Før jeg sier mer om Vinterfestspill i Bergstaden, vil jeg tillate meg å være litt politisk et øyeblikk og stille et provoserende spørsmål – et vi dessverre hører stadig oftere fra politikere:

Hvorfor trenger et samfunn klassiske musikkfestivaler?

Mitt svar er dette: Et samfunn trenger ikke klassiske musikkfestivaler for å fungere. Men det trenger dem sårt for å være mer enn bare funksjonelt.

I de senere årene har det politiske klimaet verden over blitt stadig hardere. Egoisme ser ut til å vinne terreng på bekostning av fellesskap. Musikk er det motsatte: et uttrykk for samvær, for undring, for konsentrasjon. Musikkfestivaler skaper rom for fordypning i en tid preget av distraksjon. De sier: Her betyr dybde noe; her stilles spørsmål; her deles følelser.

For en tid tilbake leste jeg et brev skrevet av Berlinerfilharmonikernes tidligere sjefdirigent Wilhelm Furtwängler, ofte omtalt som en av tidenes største dirigenter. Han skrev brevet under andre verdenskrig, men det er fortsatt like aktuelt i dag:

«Kunst, særlig musikk, kan ikke tenkes uten den nasjonen den springer ut av. Bach, Beethoven, Wagner og Brahms er tyskere; Verdi og Puccini er italienere; Bizet og Debussy representerer fransk musikk; Tsjajkovskij og Mussorgskij russisk musikk. Men det er ikke det Tyskland, Italia, Frankrike eller Russland som fører kriger og bedriver maktpolitikk disse kunstnerne taler på vegne av. Det er nasjonen som elsker, ikke den som hater; det er nasjonens evige vesen musikken vitner om, ikke dens daglige politikk.»

Jeg er overbevist om at musikk, som knapt noe annet, kan og må bidra til forståelse mellom mennesker og folk. Derfor er musikkfestivaler uunnværlige.

Så tilbake til Vinterfestspill i Bergstaden. Musikken her på Røros er dypt forankret i lokalsamfunnet. Allerede tidlig på 1700-tallet preget kirkemusikk og folkemusikk livet her – lenge før Aud, Torgeir og Tor Espen grunnla festivalen i 1999. Festivaluken markerer øyeblikket da vinteren gir plass for våren. Musikken, de historiske lokalene, duftende tulipaner – sammen skaper de en opplevelse av helt spesiell intensitet.

I sentrum for det hele står denne kirken og dens akustikk, beskrevet av Sir Simon som «Guds gave til musikken». Det finnes mange fantastiske festivaler, men få er så dypt forankret i sitt lokalsamfunn som Vinterfestspill i Bergstaden.

Hvor ellers møter vi konsertformater som «Brahms + Bowie» eller «Beethoven + Beatles»? Hvor ellers spilles kammermusikk på puber, i et bergverksmuseum, i gallerier?

For rundt åtte år siden var jeg på en konsert her med en engelsk musikal-komediegruppe (merk: Barokksolistene). Jeg tror sjelden jeg har ledd så mye – sammen med 200 andre mennesker. For et øyeblikk av ren glede!

Etter Europakonserten vår etablerte Vinterfestspill i Bergstaden talentprogrammet «KonstKnekt». Her får noen av Norges mest talentfulle unge musikere spille sammen med medlemmer av Berlinerfilharmonikerne og anerkjente norske kunstnere. Dette «eliteverkstedet» har siden fostret flere generasjoner fremragende musikere som i dag har ledende posisjoner i orkestre i inn- og utland – og som vil være med på å forme fremtiden for norsk musikkliv.

En festival som dette er ingen luksus. Det er et uttrykk for troen på at fordypning, konsentrasjon, skjønnhet og felles opplevelser fortsatt har betydning i vår tid.

Jeg ønsker Vinterfestspill i Bergstaden alt godt videre – med åpne ører, levende nysgjerrighet og mot til å la musikken være mer enn bare vakker: å la den bære mening, dybde og konsekvens.

Walter Küssner i Røros kirke, torsdag 5. mars. Foto: Atle Auran

Good evening, ladies and gentlemen, and a very warm welcome to the opening concert of this year’s Vinterfestspill i Bergstaden.

My name is Walter Küssner. I am a violist and a board member of the Berlin Philharmonic Orchestra—and a huge fan of both Røros and this festival.

My love for Røros began almost exactly ten years ago, when the Berlin Philharmonic, under Sir Simon Rattle, performed their European Concert here in this wonderful church. Until then, like probably most of my colleagues, I had no real idea of this place. What we experienced here was overwhelming: the church, its acoustics, the beauty of the town. But what impressed me most of all was the warmth of the people.

Imagine this: on the very day of our arrival there was a nationwide strike by hotel staff—normally a nightmare. But not here in Røros. The local community stepped in, took over cleaning, catering, transportation. It was an unforgettable experience.

Before speaking about the Vinterfestspill, I would like to become briefly political and pose a provocative question—one we unfortunately hear more and more often from politicians around the world:

Why does a society need classical music festivals?

My answer to this is: a society definitely does not need classical music festivals in order to function. But it urgently needs them in order to be more than merely functional.
In recent years, the political climate around the world has become increasingly tense. Egoism seems to be gaining ground over community. Music is the opposite: it is the expression of togetherness, of questioning, of concentration. Music festivals create spaces of focus in an age of distraction. They say: depth matters here; questions are asked here; emotions can be experienced together.

Recently I read a letter by Berlin Philharmonic’s former chief conductor Wilhelm Furtwängler, widely considered as the greatest conductor ever. He wrote this letter during the Second World War, but it is still immense relevant today:

“Art, especially music, cannot be conceived without the nation from which it originates. Bach, Beethoven, Wagner, Brahms are Germans; Verdi and Puccini are Italians; Bizet and Debussy represent French music; Tchaikovsky and Mussorgsky Russian music. But it is not the Germany, Italy, France, or Russia that wages wars and pursues power politics of which these artists speak. It is the nation that loves, not the one that hates; it is the eternal essence of a nation to which music bears witness, not its day-to-day politics.”

I am convinced that music, like nothing else, can and must contribute to understanding between peoples. That is why music festivals are indispensable.

But back to the Vinterfestspill. Music here in Røros is deeply rooted in the community. As early as the beginning of the 18th century, church music and folk music shaped life here—long before Aud, Torgeir and Tor Espen founded the festival in 1999. The festival week marks the moment when winter gives way to spring. Music, historic venues, fragrant tulips—together they create an experience of extraordinary intensity.
At the heart of it all is this church and its acoustics, described by Sir Simon Rattle as “God’s gift to music.” There are many wonderful festivals, but few are as deeply embedded in their community as the Vinterfestspill.

Where else do we encounter concert formats such as “Brahms + Bowie” or “Beethoven + Beatles”? Where else is chamber music performed in pubs, in a mining museum, in galleries?

About eight years ago, I attended a concert here by a norwegian musical comedy group. I believe I’ve rarely laughed so much—together with 200 other people. What a moment of pure joy!

After our European Concert, the Vinterfestspill founded their young artists’ programme, “Konstknekt.” Here, the most talented young musicians in Norway, make music together with members of the Berlin Philharmonic and renowned Norwegian artists. This “elite workshop” has since produced several generations of outstanding musicians who now hold leading positions in orchestras at home and abroad—and who will shape the future of Norway’s musical life.

A festival like this is not a luxury. It is a commitment to the belief that depth, concentration, beauty, and shared experience still matter today.

I wish Vinterfestspill i Bergstaden continues with open ears, lively curiosity, and the courage to allow music to be more than beautiful – to let it carry meaning, depth, and consequence.