ARTIKKEL: Bjørn Kruse

Bjørn Kruse er komponist og professor emeritus ved Norges musikkhøgskole og mottager av Lindemanprisen 2018. Han var festspillkomponist under ViB i 2003, noe som resulterte i urframføringer av de to bestillingsverkene «Scenen» for sopran, klarinett og strykekvartett, og «Orkester!» for resitatør og klavertrio.  I dette jubileumsessayet deler han tanker om ViB som en opplevelsesarena i spennet mellom Røros’ natur og musikkens estetikk:

VINTERFESTSPILL I BERGSTADEN – EN LEKENDE DIALOG

Da Marshall McLuhan lanserte sin berømte uttalelse på 60-tallet,The Medium is the Message, var det både en konstatering av et kulturelt mediefenomen og et illevarsel om fremtidens mediasituasjon. McLuhan ville at samfunnet skulle fokusere på medietspåvirkningav budskapets innhold mer enn kun på budskapet alene. Han mente det er et så sterkt symbiotisk forhold mellom medium og budskap at ved å manipulere mediet så kunne det formidle et hvilket som helst innhold og gjøre det attraktivt. McLuhan siktet ikke til reklamens overtalende makt, eller politikerens formanende floskler. Hans bruk av begrepet medium omfattet heller ikke bare informasjonsteknologien, men også alle mulige miljøer og omgivelser. Budskapets essens blir alltid preget av «innpakningen», og vi må være vaktsomme overfor denne påvirkningen. Det ligner også den evige diskusjonen omkunstensretorikk, om balansen mellom form og innhold, middel og mål, overfladiskhet og dypsindighet.

Vinterfestspill i Bergstaden er en kammermusikkfestival som i navn og omtale betoner Røros som en unik bergstad med en særegen, stedspesifikk kvalitet. Rammen omkring festivalen gis en påfallende betydning i formidlingen av konsertene. Det står for eksempel på websiden til Vinterfestspill følgende: «Siden 1999 har vi i bergstaden Røros kunnet glede oss over at året har fått nok en årstidsnyanse. I midten av mars kommer ´den femte årstid´. Da flyter vi rundt til lyden av kammermusikk og lukten av tulipaner mens marslyset flommer over Rørosvidda. Slike opplevelser setter spor.» Og teksten fortsetter med å beskrive Bergstadens fargerike historie og natur. Spørsmålet er ikke bare hvordan denne bevisstheten om Røros som reisemål har innvirkning på festivalens musikalske tilbud og innhold, altså om mediet har innflytelse på opplevelsen av budskapet, for å bruke McLuhans terminologi. Det er heller hvordan dette helhetsbildet av Vinterfestspill i Bergstaden utgjør en tankevekkende modell på hva kunstformidling, kunstnerisk opplevelse og kreativ tenkning kan være.

Når mediet farger budskapet, og formen blir en del av innholdet, er det snakk om en dialog. Det er alltid en «tre-enighet» tilstede i dialogen, mellom den ene og den andre part, og en tredje «part» som oppstår i spenningsfeltet mellom. Når et menneske møter noe annet, eller noen andre, og det blir ‘interessant’, betyr det at det er oppstått en tredje kvalitet dem imellom – en ‘inter-esse’ (‘mellom-væren’). Dette møterommet fylles av dialogens elementer fra begge sider og inngår en dynamisk argumentasjon som skaper fruktene av møtet. I en konsert vil det umiddelbart oppstå en dialog mellom publikum og musikerne på scenen. På en utstilling av malerier går betrakteren i dialog med bildene; i naturen går turgåeren i dialog med alt som naturen byr på av sanselige kvaliteter. I alle dialogiske møter blir partene så å si deltagere i en lek, der leken foregår i spenningsfeltet dem imellom. Betingelsen for at denne leken skal kunne finne sted er at viljen er tilstede til å delta, slik barn hengir seg til en pågående lek. Er ikke viljen der, og tilbudet om dialog blir avvist, er grunnlaget for deltagelse borte og barnet blir en betrakter, om ikke det like gjerne snur ryggen til og forlater lek-arenaen.

Invitasjonen til dialog finnes kontinuerlig i vår tilværelse, hele livet gjennom. Vi er uavlatelig konfrontert med «stemmer» som krever dialog og en beslutning om å skulle delta eller ikke. Slik er det også med en konsert. Den tilbyr lytteren å gå i dialog med musikken og delta i leken som finner sted i mellomrommet der musikken kommer lytteren i møte og spiller på lytterens unike personlige og kulturelle referanser. Musikken som fremføres er igjen et samlet uttrykk for dialogen mellom utøverens tolkning og komponistens intensjoner. Denne tolkningen er igjen full av stemmer hos utøveren, ikke bare fra konvensjoner omkring stil og genre, komponistens kunstneriske konsept og intensjon, musikerens egen intensjon om formidling i dialog med et høyst deltagende musikkinstrument, musikkens egen dynamikk som drama og mye mer som utøveren må forholde seg til under innstudering og fremføring. Alle stemmene krever dialog og beslutning. Det er også en dialog i musikerens indre, mellom et tenkende hode og en lidenskapelig intuisjon, og det er like kravstort.

En evne til slik dialogisk, deltagende sanselig respons finnes i alle mennesker. Det kreves at det svares an: et ansvar – som jo er det samme ordet som det engelske ‘answer’ – er lik ‘responsibility’. Musikkterapeut og forsker Karette Stensæth kaller det ‘Musical Answerability’ (‘respons-ability’ – evnen til å svare), i sin PhDavhandling om den dialogen som tilbyr seg ved musikalsk kommunikasjon. Det er også det som kjennetegner den kreative tenkningens dynamikk. Musikk og musikkopplevelse, som kunst og kunstopplevelse, tilbyr en anledning for denne evnen å bli anvendt og gjennom den erkjenne at det er en helt avgjørende forutsetning for god livskvalitet. Dette har med estetisk kompetanse å gjøre, der estetikk møter etikk.

Den russiske språkfilosofen Mikhail Bakhtin (1895-1975) benyttet begrepet kronotop for å betegne hvordan forestillinger om tid og rom (chronos og topos) oppstår i språk og oppleves i samtale, men jeg synes begrepet også kan anvendes på musikk og musikalsk opplevelse, hvor minnet om noe som umiddelbart var, og forventningen om noe som umiddelbart kommer, fyller og beriker det lyttende øyeblikket. Musikk skaper sin egen kronotopi idet den fremføres. Nu’et er en kronotop, et opplevelsesrom fylt og farget av fortid, nåtid og fremtid. Jeg liker tanken om at det er her det lekes, og det er det rommelige nu’et hvor mennesket blir lekt med av sanseinntrykkenes dynamiske utfoldelse.

Jo, Røros sin dramatiske natur og fascinerende historie om bergverksdrift inngår selvsagt i den musikalske opplevelsen ved festivalen Vinterfestspill i Bergstaden.

Røros er som et opplevelsesrom, et levende konserthus i all sin slående prakt, helt i tråd med den estetikken som ligger til grunn for den arkitektoniske utformingen av de beste konserthusene i den vestlige kulturtradisjonen. Det er lagt til rette for en dialog mellom visuell og lydlig sanselighet, kulturell og estetisk høytidelighet i en samtidig fornemmelse av fortid og fremtid, som kommer sammen i et øyeblikks berikende magi. Form og innhold i dynamisk balanse, et symbiotisk forhold som tilbys den som vil kjenne på livets lek.

Bjørn Kruse